Kapittel 1
Substantiv
Substantiv er en stor gruppe av ord som blant annet gir navn til konkrete objekter, abstrakte begreper og personer.
Les mer om hva substantiv er her.
Substantiv er en stor gruppe av ord som blant annet gir navn til konkrete objekter, abstrakte begreper og personer.
Les mer om hva substantiv er her.
Substantiv (navnord) er en av de største ordklassene og har mange ord. På norsk har vi to typer substantiv, fellesnavn og egennavn.
På norsk har substantiv tre kjønn, hankjønn (maskulin), hunkjønn (feminin) og intetkjønn (nøytrum). En ting som også er viktig når det snakkes om kjønn er at det en konstruksjon som er 100% grammatisk, og har ingen ting å gjøre med kjønnet til personer, som noen andre språk har. Kjønnet indentifiseres av hvilken artikkel ordet har som i eksemplene her:
Her er det “en”, “ei” og “et” som viser oss hvilket kjønn substantivet har. Hunkjønnsord kan også være hankjønn (i bokmål).
Engelsk har ikke kjønn, men det har to artikler “a” og “an”, som brukes avhengig av om substantivet starter med en konsonant eller vokal.
Norsk kan være litt vanskelig i forhold til noen andre språk hvor det kan være mulig å se hvilket kjønn et ord har basert på hvordan ordet slutter, som i spansk med “-o” og “-a”. Det kan man ikke på norsk, og det eneste man kan gjøre er å lære hvilken artikkel som går med ordet når du lærer det.
Spesielt to ting gjør at vi lett kan gjenkjenne substantiv (fellesnavn):
Bestemthetsbøyning - Du kan knytte en bestemt artikkel til ordet som suffiks for å gjøre det bestemt. Brukes for å indikere at vi snakker om noe kjent, unikt eller spesifikt. Suffiksene på norsk er “-en” for hankjønn, “-a” for hunkjønn og “-et” for intetkjønn, på engelsk er det bare artikkelen “the”.
Ord som ikke er bestemt, er ubestemt og brukes for å introdusere ny informasjon i en setning/samtale eller referere til noe på en generell måte.
Tallbøyning - De aller fleste substantivene har forskjellige endelser i entall og flertall. På norsk brukes “-er” for ubestemt flertall og engelsk “-s”:
entall ubestemt | entall bestemt | flertall ubestemt | flertall bestemt |
---|---|---|---|
En gutt (konkret) | Gutten | Gutter | Guttene |
Ei jente (konkret) | Jentia | Jenter | Jentene |
Et eple (konkret) | Eplet | Epler | Eplene |
Et hus (konkret) | Huset | Hus* | Husene |
En Tanke (abstrakt) | Tanken | Tanker | Tankene |
Ei meining (abstrakt) | Meininga | Meininger | Meiningene |
A boy | The boy | Boys | The boys |
*Det er vanlig at intetkjønnsord med én stavelse ikke har “-er” i flertall ubestemt.
taler - person som snakker / skriver
mottaker - person som hører / leser
Å velge mellom ubestemt og bestemt er en ting som kan være vanskelig for de fleste, men det vil generelt være mulig å følge disse retningslinjene:
ubestemt | bestemt |
---|---|
en av mange | unik |
generell | spesifikk |
ny informasjon | kjent informasjon |
Dette kan være nyttig, men er ikke absolutt. Det vil også være konflikter, absolutt unik er for eksempel mer viktig enn ny informasjon.
Generelt kan vi si at unik og spesifikk er viktigere enn ny informasjon, ellers vil det være avhengig av om du skal være generell eller spesifikk osv. For mer informasjon om dette, kan du lese under Mer detaljert. Der beskrives forskjellige typer referanse (og hva som er vanlig å bruke med dem) litt mer i detalj.
I tillegg til disse generelle retningslinjene har vi mer faste regler, noen er listed under med eksempler. Det dekker ikke alt, men vil være det mest viktige for de fleste.
Vi vil alltid bruke ubestemt form i de følgende konstruksjonene.
Vi vil alltid bruke bestemt form i de følgende konstruksjonene.
I de følgende konstrusjonene kan vi bruke både ubestemt og bestemt
Norske substantiv har fire grammatiske former, ubestemt og bestemt entall og flertall, i tillegg til disse grammatiske formene har vi forskjellige typer referanse som forteller noe om forholdet mellom det som uttales og virkeligheten og hvordan det presenteres til mottakerne. Det er tre typer referanse som gjelder for substantiv, og hvilken (grammatisk) form vi bruker. Vi kan illustrere det på den følgende måten.
Definitt og generisk er endelige grupper, mens indefinitt har to undergrupper, avhengig av om det er en spesifikk eller ikke-spesifikk referanse. Det er noen generelle regler for hver av disse gruppene.
Nesten alltid bestemt, med få unntak. En definitt referanse er når det refereres til noe spesifikt, én ting eller et sett av ting, og at mottakeren kan idenfifisere hva det er basert på den språklige situasjonen. Hvordan denne informasjonen kan identifiseres er avhengig av hva som omtales.
Er alltid ubestemt, og introduseres ofte av en, noe eller ingen determinativ. Indefinitt brukes ofte for å introdusere ny informasjon som taleren kjenner, men mottakeren ikke vet om. Det er også vanlig å bruke når hverken taleren eller mottakeren kjenner det som blir referert. Det heter spesifikk og ikke-spesifikk referanse, men det ikke-definitte aspektet vil alltid være det viktigste.
Det kan være vanskelig å skille mellom spesifikk og ikke-spesifikk noen ganger, og er avhengig av setningsstrukten og taleren.
Er både ubestemt og bestemt i entall og flertall. Brukes for å omtale alt substantivet dekker, i stedet for individer.