Substantiv

Hva er Substantiv?

Substantiv (navnord) er en av de største ordklassene og har mange ord. På norsk har vi to typer substantiv, fellesnavn og egennavn.

• Fellesnavn - Den største ordgruppen og er hva de fleste assosierer med ordet “substantiv”. Fellesnavn gir navn til en gruppe av konkrete gjenstander og ting og abstrakte konsepter. Fellesnavn deles opp i kjønn og kan bøyes etter bestemthet og tall. Ord som:
  • en mann, en bil, ei dame, ei strand, et eple, et hus, en tanke, en intensjon
• Egennavn - I motsetning til fellesnavn er egennavn betegnelser på enkeltstående gjenstander, begreper eller individer, og ikke en gruppe av ting. Skrives med stor bokstav og er ord som:
  • Haugesund (by), Norge (land), Det hvite hus (Presidenten til USA sitt hus), Steffen (navn)

Kjønn

På norsk har substantiv tre kjønn, hankjønn (maskulin), hunkjønn (feminin) og intetkjønn (nøytrum). En ting som også er viktig når det snakkes om kjønn er at det en konstruksjon som er 100% grammatisk, og har ingen ting å gjøre med kjønnet til personer, som noen andre språk har. Kjønnet indentifiseres av hvilken artikkel ordet har som i eksemplene her:

• En gutt - hankjønn
• Ei jente - hunkjønn
• Et eple - intetkjønn

Her er det “en”, “ei” og “et” som viser oss hvilket kjønn substantivet har. Hunkjønnsord kan også være hankjønn (i bokmål).

• En jente - hankjønn

Engelsk har ikke kjønn, men det har to artikler “a” og “an”, som brukes avhengig av om substantivet starter med en konsonant eller vokal.

• A house
• An apple

Norsk kan være litt vanskelig i forhold til noen andre språk hvor det kan være mulig å se hvilket kjønn et ord har basert på hvordan ordet slutter, som i spansk med “-o” og “-a”. Det kan man ikke på norsk, og det eneste man kan gjøre er å lære hvilken artikkel som går med ordet når du lærer det.

Bestemt og tall

Spesielt to ting gjør at vi lett kan gjenkjenne substantiv (fellesnavn):

1. Bestemthetsbøyning - Du kan knytte en bestemt artikkel til ordet som suffiks for å gjøre det bestemt. Brukes for å indikere at vi snakker om noe kjent, unikt eller spesifikt. Suffiksene på norsk er “-en” for hankjønn, “-a” for hunkjønn og “-et” for intetkjønn, på engelsk er det bare artikkelen “the”.

   • bilen, huset, jenta, tanken, meningen
   • the car, the house, the girl, the thought, the opinion

   Ord som ikke er bestemt, er ubestemt og brukes for å introdusere ny informasjon i en setning/samtale eller referere til noe på en generell måte.

2. Tallbøyning - De aller fleste substantivene har forskjellige endelser i entall og flertall. På norsk brukes “-er” for ubestemt flertall og engelsk “-s”:

• bil - biler, jente - jenter, lampe - lamper, gutt - gutter
• car - cars, girl - girls, lamp - lamps, boy - boys

*Det er vanlig at intetkjønnsord med én stavelse ikke har “-er” i flertall ubestemt.

Ubestemt eller bestemt?

Kort fortalt

taler - person som snakker / skriver
mottaker - person som hører / leser

Generelle regler

Å velge mellom ubestemt og bestemt er en ting som kan være vanskelig for de fleste, men det vil generelt være mulig å følge disse retningslinjene:

Dette kan være nyttig, men er ikke absolutt. Det vil også være konflikter, absolutt unik er for eksempel mer viktig enn ny informasjon.

• Barna i nabolaget mitt er frekke
  • Informasjonen om barna er ny, men det er også spesifikke barn

Generelt kan vi si at unik og spesifikk er viktigere enn ny informasjon, ellers vil det være avhengig av om du skal være generell eller spesifikk osv. For mer informasjon om dette, kan du lese under Mer detaljert. Der beskrives forskjellige typer referanse (og hva som er vanlig å bruke med dem) litt mer i detalj.

I tillegg til disse generelle retningslinjene har vi mer faste regler, noen er listed under med eksempler. Det dekker ikke alt, men vil være det mest viktige for de fleste.

Alltid ubestemt

Vi vil alltid bruke ubestemt form i de følgende konstruksjonene.

• etter ubestemt artikkel
  • en ny bil, en god lærer, et nytt hus, et eple
• etter følgende kvantorer (tall og mengdeord)
  • fem biler, tre brødre
  • mange dager, ingen lekser, mye vann, hver kveld
• demonstrativ
  • hvilken kjole, hvilke dager, hvilket eple
• etter slik og sånn
  • sånn mat, slike bukser
• etter possessiv
  • min bil, mitt hus, sin gutt
• etter i (tidspreposisjon med årstider og tider på dagen)
  • i sommer, i vinter, i kveld

Alltid bestemt

Vi vil alltid bruke bestemt form i de følgende konstruksjonene.

• før possessiv
  • bilen min, huset mitt, gutten til Knut
• etter om (tidspreposisjon)
  • om sommeren, om vinteren, om kvelden
• etter følgende kvantorer + av (tall og mendgeord)
  • fem av bilene, tre av brødrene
  • mange av dagene, mye av vannet, ingen av leksene
• over og undergrupper, hvor overgruppen er ubestemt og undergruppen er bestemt
  • jeg fant en gammel sykkel og hjulet sviver
  • han fikk ei ny bok, men teksten er for liten

Ubestemt og bestemt

I de følgende konstrusjonene kan vi bruke både ubestemt og bestemt

• etter den/denne, det/dette, de/disse (bestemt mest vanlig)
  • den gården, de karene, dette barnet, denne bilen
  • den flotte gården, de kjekke karene, den gamle bilen ubestemt er vanlig i mange egennavn og abstrakte begrep * Det hvite hus, de forente nasjoner
  • den perfekte tro
    det kan ofte være mulig å bruke både ubestemt og bestemt, men for de fleste som lærer norsk som andrespråk vil det være rimelig trygt å alltid bruke den bestemte formen.
• etter begge, ubestemt vil være vanlig i abstrakte betydninger *

Mer detaljert

Typer referanse

Norske substantiv har fire grammatiske former, ubestemt og bestemt entall og flertall, i tillegg til disse grammatiske formene har vi forskjellige typer referanse som forteller noe om forholdet mellom det som uttales og virkeligheten og hvordan det presenteres til mottakerne. Det er tre typer referanse som gjelder for substantiv, og hvilken (grammatisk) form vi bruker. Vi kan illustrere det på den følgende måten.

Definitt og generisk er endelige grupper, mens indefinitt har to undergrupper, avhengig av om det er en spesifikk eller ikke-spesifikk referanse. Det er noen generelle regler for hver av disse gruppene.

Definitt

Nesten alltid bestemt, med få unntak. En definitt referanse er når det refereres til noe spesifikt, én ting eller et sett av ting, og at mottakeren kan idenfifisere hva det er basert på den språklige situasjonen. Hvordan denne informasjonen kan identifiseres er avhengig av hva som omtales.

• Absolutt unik - Når det som omtales bare har ett (eller veldig få) eksemplar og alle partene kan forstå.
  • sola, jorda
• Noe som er referert tidligere (anaforisk). Dette er kjent informasjon som har blitt introdusert i den språklige konteksten. Ny informasjon er indefinitt, som du kan lese om under indefinitt seksjonen.
  • Knut har en ny bil, men bilen har noen problemer.
• Over- og undergrupper kan også inkluderes som anaforisk
  • jeg kjøpte nye sko i går, men lissene ser gamle ut.
  • han stod opp på feil fot og hadde en dårlig morgen, håper kvelden blir bedre.
  • vi hadde en norskklasse i dag, lærerne var hygglige.
• Possessiv med eller uten bestemt er definitt
  • min bil går fortere enn din
  • bilen min er trimma
• Dobbel bestemhet - Substantiv med foranstilte ledd (demonstrativet og bestemt artikkel til adjektiv) er definitt og vanligvis bestemt. Dette regnes ofte som noe konkret og bestemt. Veldig vanlig og rotnorsk, nynorsk bruker nesten eksklusivt dobbel bestemthet.
  • den snille mannen, det gamle huset
  • de barna, disse datamaskinene
• Enkel bestemthet - Substantiv med foranstilte ledd (som over), men med ubestemt substantiv. Vil ofte omtale noe abstrakt, kan også brukes for å gi språket en bestemt stil, ofte høytidlig / boklig fordi det kommer fra dansk. Ikke like vanlig som dobbel bestemthet i moderne (og spesielt munlig) norsk, men brukes mye i religion.
  • Den norske kirke, den hellige ånd
  • den perfekte datamaskin (en teoretisk, perfekt, datamaskin)

Indefinitt

Er alltid ubestemt, og introduseres ofte av en, noe eller ingen determinativ. Indefinitt brukes ofte for å introdusere ny informasjon som taleren kjenner, men mottakeren ikke vet om. Det er også vanlig å bruke når hverken taleren eller mottakeren kjenner det som blir referert. Det heter spesifikk og ikke-spesifikk referanse, men det ikke-definitte aspektet vil alltid være det viktigste.

• spesifikk - taleren kan identifisere det som refereres, men mottaker kan ikke, introduserer ny informasjon. Etter introduksjonen går det fra indefinitt til definitt.
  • med en - mest vanlig for ny informasjon
    jeg har en ny hund, en katt kom til huset mitt i går, har du hørt om ei jente som heter Kari?
  • med noe - for ikke-tellelige substantiv for å indikere en uspesifisert mengde har du spist noe noe bacon i det siste?, jeg har noe vann igjen
  • uten noe - samme som over, uten referanse til mengde har du spist bacon?, jeg har vann, liker du smør?
• ikke-spesifikk - hverken taleren eller mottakeren kjenner eller kan identifisere det som refereres.
  • jeg vil ha en student fra kina, har du sett en mann med heterokromi før?

Det kan være vanskelig å skille mellom spesifikk og ikke-spesifikk noen ganger, og er avhengig av setningsstrukten og taleren.

• jeg vil snakke med en kinesisk student. - Er det en student jeg kjenner eller ikke? Det kan være vanskelig å si uten mer kontekst.

Generisk

Er både ubestemt og bestemt i entall og flertall. Brukes for å omtale alt substantivet dekker, i stedet for individer.

• (alle) biler er kjøretøy, nakenkatter har ikke pels, barn er ikke voksne
• en påfugl er en fugl med vakre fjær
• ulven var utryddet i Norge